Wachtelhundens historie

 

Middelalderens vaktelhunder omfattet både kort- og langhårede hønsehunder. Man antar at ulike raser har vokst fram fra disse hundetypene, slik som vorsteh, setter, noen spaniels, münsterländer og den tyske wachtelhunden. Noen har uttrykt det slik: ”wachtelhunden er en tysk spaniel på samme måte som vorsteh er pointer i tysk utgave”. Navnet stammer fra den gang rasen ble brukt som fuglehund ved falkejakt. Vaktelfuglen er liten og sjelden forekommende i dag.

Som rase anses wachtelhunden være svært gammel. Det finnes beskrivelser allerede fra det åttende århundre. Man har sett rasen avbildet i tyske og hollandske malerier fra 1300-1600-tallet. I begynnelsen av 1800-tallet omtales rasen i de første tyske jaktbøkene slik: ”den gamle tyske støverhunden er en mellomting mellom hønsehunder og jordhunder som grundig gjennomsøker jaktreviret på egenhånd, men i nærheten av jegeren”.

Etter år 1870 startet den egentlige raseavlen i Europa. Interessen for å ivareta denne for skogsjegeren interessante gamle tyske jaktrasen våknet på denne tiden, selv om feltjakten da var med Vorsteh-hunder. 1879 var et viktig år i rasens historie, for da ble rasen etterlyst i et tysk jaktblad. Den interesserte var en ivrig og bereist jeger, Friedrich Robert. Han hadde opplevet Wachtelhunden i sin ungdom, på jakt i området rundt Donau. Han mintes hunden som drev med los over korte strekk, fungerte ved ettersøk og apporterte ved andejakt. Spesielt bemerket Robert at han ikke mente den engelske spanielen men den ”gamle tyske støverhunden”.

Etterlysningen gav resultater. Enkelte steder fant man ganske mange hunder. Nesten alle var brune eller hvitbrune. Avlsarbeidet kunne begynne og rasen ble offisielt erkjent i 1908.

Wachtelhunden liknet ikke de engelske spaniels. Hodeformen var og er det som skiller rasene best eksteriørt. Spanielen har et markert ”stopp” (panneavsats) mellom hode og øyne mens wachtelhundens hode helst skal ha en lav pannelinje. Den skal videre ha en ”edel” sporhundsform med mandelformede øyne og høyt ansatte nedhengende ører. Ytre sett har wachtelhunden mange likhetstrekk med den langhårete vorsteh, men vår rase har lavere mankehøyde, lengre rygg og et kraftigere skjelett.

Robert fikk hanhunden Lord Augusta av baron Grundener på Stauffenberg. Denne hanhunden ble stamfar til den tyske wachtelhunden. Han beskrives som en rolig, lettlært og samarbeidsvillig hund. Fargen var brun med en hvit brystflekk og hvite tær. Han var kraftig med tykk, bølget pels. Jaktmessig drev han med los og bra søk, apporterte på land og i vann, og han var en god ettersøkshund. Han var også skarp, klok (!) og lett å dressere, slik vi kjenner rasen den dag i dag.

Lord Augusta fikk fire valper med den brune tispen Wanda Augusta. Noen av dem, den brune hanhunden Haidejäger-Walhall og  den brune tispen Huppe Augusta fikk stor betydning i den videre avlen på tysk Wachtelhund. Ett av kullsøsknene var brunskimmelen Tuff som anses å være stamfar til den nordtyske stammen.

Foreningen for Tysk Wachtelhund ble grunnlagt i 1903. Rudolf Friess, en kjent kynolog (læren om hunden som art og som redskap for mennesket), skribent og yrkesjeger, fikk stor betydning for rasens utvikling. Hans første hund het Wanda Wachtelstein. Begeistringen for denne tispens gode egenskaper førte Friess inn i arbeidet med å bygge opp rasen. Han var i praksis rasens avlsråd fra 1908 til 1964 og agiterte mot de engelske jaktrasene som ble innført til Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet. Disse rasene passet ikke den tyske yrkesjegeren mente han, de trengte en robust hund for alle situasjoner og som taklet det meste av jakt. Friess innførte en avlsmålsetning som skulle bevare de viktigste egenskapene hos wachtelhunden, og som i stor grad brukes fortsatt: rasen skal ha meget god nese, sporvilje, sporsikkerhet med los på ferske spor, godt skogssøk, elske vann/bading, og apportere på land og i vann. Rasen skal brukes ved ettersøk og man skal kunne dra nytte av hundenes ”vilt-appetitt” eller ”-mot”(”skärpa”); en riktig trenet hund skal kunne konfrontere et skadet dyr opp til hjorts størrelse og helst avlive det. ”Vilt-motet” trengs også ved jakt på rov-vilt og villsvin.

I 1913 foreslo Friess at man skulle avle to stammer av brune wachtelhunder, en nordtysk og sydtysk. Han ønsket unngå innavl og ha en ”reserve” om man skulle få problemer med den ene stammen. Mange mener at det ikke gikk så bra med det nordtyske avlsarbeidet. De fleste nordtyske hundene var i praksis hvite og brune (hvitskimler), og det er blitt hevdet at en del av disse inngikk i avl mot den lille münsterländeren. En ny mulighet dukket opp i Baby auf der Schanze, en brunskimmel som ble tatt inn i avlen og antas være stam-mor til brunskimlene. Baby tilførte rasen litt annerledes egenskaper, bl a mente man at skimlene var mer krevende og tøffe enn de brune hundene. ”Tøffheten” handlet om at skimlene var mindre lærevillige enn de brune; på den annen side hadde de stor jaktlyst og lett for å lose. Skimlene fikk tilnavnet ”de ville jegerne” mens de brune var roligere og holdt seg nærmere føreren.

I første halvdel av 1900-tallet var det et markert skille mellom de to stammene. Under krisetidene rundt 2. verdenskrig ble fargene mer blandet og i dag er det ikke stor forskjell på brun og skimmel. De brune er blitt livligere og skimlene lettere å dressere. I Tyskland forsøker man nå holde fargene litt mer fra hverandre i avlen, dette for å ha en ”gen-bank” for hverandre, slik Friess i sin tid foreslo.

Til Sverige kom den brune wachtelhunden rundt 2. Verdenskrig, først og fremst fra datidens Øst-Tyskland. Niels Treschow registrerte den første hunden i 1942, Moorbergs Asta som var datter til den beryktede men gode avlshann Claus vom Wisenbek.  Moorbergs kennel hadde ord på seg for å avle gode og skarpe hunder. Vennskapet mellom Treshow og Franz Muller som drev Moorbergs kennel, førte til flere svenske importer. I 1949 ble et helt kull tatt inn og fordelt på ulike gods i Skåne, til sammen 11 hunder før 1950. I årsmelding fra den svenske spanielklubben 1946 skrev Mårten Kalling (U:son): ”Deutscher wachtelhund er en helbrun tysk spaniel – eksteriørt minner den både om springern og cockern. Wachtelhunden har eksistert knapt 10 år i Sverige og startet med Treshows import av Moorbergs Asta paret med Jupp von der Fahre”. Disse gav opphav til i hvert fall fire hunder registrert i SKKs stambok, samt enkelte andre som Kalling selv kjente til (bl a kullsøsknene Sally og Thais). Kalling skriver senere i teksten at hunden krever en fast håndtering: finnes denne ”kan den alminnelige jeger virkelig regne med en god jaktkamerat  som både driver fram et rådyr, henter en vingeskutt and, berger den ynkeligste enkeltbekkasin og kan komme langveis fra med en 4-kilos felthare”.

Rasen fantes den første tiden på de store godsene hos yrkesjegere slik man den gang innrettet seg i Sverige. SKK var nøye med å angi eiernes titler, og derav kan man lese at disse var godseiere, direktører og adelsmenn. I årene fram til 1960-tallet, da de neste importene kom, ble wachtelhundene brukt som kortdrivere, ettersøkshunder og apportører.

Viktige importer senere var Otello vom Oberwald i 1964 (Hans og Wera Liljedahl i Stockholm), han var merittert på unghundsprøve i Tyskland. Häckebergs Halim var en annen hund vidgjeten for sin utholdenhet og gode los, og enkelte av de eldste jegerne i Sverige kjente denne hunden. Ulf Kalling kjøpte en datter av Halim, Edda, i 1961. Hun viste seg å være en svært god liten jakthund og ble tatt inn i avslarbeidet i Sippolas kennel. Sippolas Janka ble i 1965 kjøpt av yrkesjegeren Assar Magnusson, som grunnla kennelen Galtesjö. Fra denne kennel kom ”matadoren” Galtesjös Frazze og denne hunden finner man i de fleste stamtavler fra 1970-80-tallet.

Nock von der Medebek ble innført i 1967 av Ulf Kalling, men samtidig ble det gjennomført karantene for import av hunder til Sverige. Med dette oppstod et innavlsproblem fordi det i all hovedsak var Nock og Otello som ugjorde avlsbasen av hanhunder. På 1970-tallet kom tispen Zora vor den Wald (Härje Hallgren, Romakloster), men først etter 1987 da Flicka Weidelsburg ble importert til Junkerns kennel (Elisabeth Gripwall) ble det mer fart i avlsarbeidet. Denne hunden har gitt opphav til mange gode jakthunder. I alt ble det innført 34 hunder til Sverige, 16 av disse etter 1987.

Svenska Wachtelhundklubben ble opprettet som selvstendig rasklubb i 1993 etter å ha vært innunder spanielklubben fra 1987 da den først ble dannet på Frostavallen i Skåne. Det var den gang få jegere som interesserte seg for rasen og wachtelentusiastene var få og spredt. På slutten av 1980-tallet økte imidlertid interessen grunnet økt forekomst av klov-vilt og fordi man ønsket en mer effektiv jakthund.

Jaktprøver ble startet fra 1987 og ble brukt for å identifisere gode avlshunder. Prøven inneholdt i essens de samme momentene som den tyske unghundsprøven. Til første jaktprøve i på Skarhults gods i Skåne og Björkviks säteri i Östergötland kom 18 hunder, de fleste eldre og erfarne. Det var spennende å finne ut om de svenske hundene, som avlsmessig sett hadde vært fjernt fra de tyske grunnet karantenen, kunne prestere slik de tyske kunne. Det ble snart bekreftet at de svenske wachtlene var like bra som de tyske. Fra 1992 ble de svenske jaktprøvene offisielle; fram til da samarbeidet man med tyskerne. Rasen har aldri vært avlet på grunnlag av utseende/utstillingsresultater, og den er aldri blitt en stor rase i Sverige. Det er heller ikke ønskelig, da man anser at kun jegere bør eie en slik hund av hensyn til dens egenskaper. Rasen teller i Sverige ca 4000 individer og det har vært registrert mellom 500 og 600 valper per år de siste årene.

I Tyskland finnes ca 10000 hunder og der registreres ca 700 hvert år. Dette har vært stabilt i mange år og man ønsker ikke at rasen skal øke i størrelse, fordi det ikke er jegere nok med tilstrekkelig jakt-terreng til å nyttiggjøre seg flere. De tyske beskrivelsene av wachtelhundens atferd overfor skadet vilt er ”totverbeller”(los på dødt vilt) eller ”toterweiser” (rapporterer dvs kommer tilbake til jegeren og viser vei) på skadet eller dødt vilt.

Foruten Tyskland og Sverige finnes wachtelhunder i Østerrike, Luxemburg, Danmark, Slovenia, Tsjekkia, Slovakia, Finland, Norge, Polen, Russland, Frankrike, Belgia, Nederland og Canada. Bruken av hundene tilpasses til en viss grad terreng og jaktform.

Wachtelhundens historie er skrevet av Laila Kalling under ”Allmän historikk” i Svensk stambok 1942-1992. Den er oversatt til norsk med Lailas tillatelse, av Inger Nina Farstad.

 

Tusen takk til Mary Gilholm Carlsson som har samlet data om norske hunder og lar oss får bruke dem i  vår første stambok.